Det er staten som eier helseforetakene, og det er de nasjonale føringene som gjelder. Utfordringene handler om effektivitet, sentralisering og helsekøer. Svarene, sett fra statens side, er ikke mer penger eller nye visjoner, det er samhandlingsreformen som er statens generalplan.

Hva betyr samhandlingsreformen? Det dreier seg om å spare penger, og da må vi være på vakt. Den viktigste forskjellen fra dagens modell, ligger i arbeidsfordelingen mellom kommunene og helseforetakene. Modellen går ut på at kommunene må betale for de helsetjenester de selv ikke kan produsere. Lokalsykehus kan tappes for funksjoner eller overlates til kommunene. Det positive med dette er økt demokratisk kontroll med tjenestene. Betydningen av foretaksmodellen blir redusert. Problemet er at vi innfører et nytt klasseskille i helsenorge.

Kronikere, trygdede og eldre mennesker skal få utvidede kommunale helsetjenester. Rehabilitering, rus og psykiatri skal kommunaliseres. Det utvidede kommunale ansvar vil komme på områder hvor kommunene har betydelig ansvar fra før. Begrepene 1. og 2. linje tjenester vil få et helt nytt innhold. Behovene for sykehustjenester vil bli redusert og kanskje i noen grad bli avhengig av kommunens økonomi.

Yrkesaktive skal få rask helsehjelp. Økonomien tilsier at disse ikke bør vente. «Helseeliten» skal få «finkirurgi» og andre høyspesialiserte tjenester på sykehusnivået. Ny teknologi legger nye føringer for helsepolitikken. Trenden er at sykehus blir mer spesialiserte. En del medisinsk teknologi, tilsier store enheter med et stort befolkningsunderlag. Dersom samhandlingsreformen parkerer indremedisinen i kommunene, så kan kirurgien få den sentraliseringen som mange ønsker seg.

Enkelte studier viser at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom størrelsen på sykehusene og faren for alvorlige komplikasjoner. Bildet er komplekst. Mindre akuttsykehus har også sine fordeler. Hovedkravet fra folkebevegelsen for lokalsykehusene er at alle prosesser om å legge ned tilbud ved lokalsykehusene, eksempelvis føde- og akuttilbud, blir stoppet. Det er kanskje ikke så galt at folk får det sykehustilbudet de vil ha. Sykehusaksjoner over hele landet er en politisk maktfaktor. Flere av våre største sykehus har dårlig statistikk på antall fødende som revner og får sprekkskader, mens noen av de mindre, som har innført nye teknikker i kvalitetssikringen, nesten ikke har slike skader bl.a. Størst er ikke alltid best.

Det er for mange sykehus i innlandet, og det er ikke vilje til å samles om et nytt hovedsykehus. Det var derfor direktør Torbjørn Almlid i sin tid skaffet seg en ny jobb. Hans prosjekt manglet både støtte og penger. Likevel har disse gamle ideene fremdeles sterke støttespillere. Har vi ikke nok store sykehus på Østlandet? Har Oslo og Akershus det vi trenger? Enkelte medisinske spesialiteter er så smale at de bare finnes på nasjonalt eller internasjonalt nivå. Det er en selvfølge at mennesker med sjeldne sykdommer også skal få helsehjelp. Tradisjonelt har sykehuset på Gjøvik sendt ca. 5% av pasientene til Oslo. Er dette et problem, eller er det så mye bedre å bli sendt til Hamar?

Administrerende direktør Morten Lang-Ree i Sykehuset Innlandet har presentert tre ulike scenarier. Det første går ut på å fortsette som før. Det er uakseptabelt for det falleferdige sykehuset på Hamar. Det som kalles mellomløsningen, er ett hovedsykehus i hvert fylke. I klartekst betyr det døden for sykehuset på Gjøvik. Slikt blir det bråk av. Til slutt mener Lang-Ree at vi står tilbake med det store hovedsykehuset som skal ligge ved Mjøsas strand. Det er det det ikke er penger til, og derfor kan vi droppe den lokaliseringdebatten.

Den enkleste løsningen nå, er å akseptere en avvikling på Hamar. Det vil sikre driften ved de øvrige sykehusene i innlandet. Det er bare 3 mil fra Hamar til Elverum. Sykehusaksjonen i Oppland har hele tida hevdet at en milliardinvestering i et nytt sykehus på Hamar verken er økonomisk forsvarlig eller nødvendig.