I den store folkeoperaen Østen er rød, synges det at Kina har frambrakt Mao Tse Tung. Det er altså ikke slik at Mao har skapt moderne kinesisk historie. Det forholder seg i følge kineserne snarere tvert om. Det var kinesisk historie som skapte Mao.

Kinas kommunistiske parti ble stiftet i Shanghai 1920 med støtter fra Sovjetunionen. Det fantes på den tida ingen industri, og derfor heller ingen industriarbeiderklasse. Det var et føydalt samfunn med livegne bønder. Partiet som ble stifta, var, etter leninistisk modell, et eliteparti. Slik er det fortsatt. De påstå at de representerer arbeiderklassen, men Kinas kommunistiske parti er for eliten og av eliten.

Etter krig og borgerkrig tok partiet makta i 1949. Kommunistpartiet er en statsbærende struktur og en del av konstitusjonen. Mellom de store dynastiene faller Kina sammen. Det er den historiske arven. Kina er enormt stort. Landet rommer en rekke regioner, nasjonale minoriteter, ulike språk og religioner. Kommunistpartiets 78 millioner medlemmer er det limet som holder samfunnet sammen. Den som truer kommunistpartiets maktmonopol er samtidig en trussel mot rikets sikkerhet.

I tråd med sovjetisk retorikk ble Kina i 1949 en folkerepublikk. De fikk mye hjelp fra Sovjet i den første tida. Senere så de med skrekk på hvordan Sovjet styrte mot avgrunnen. Det «store spranget» var det første forsøk på å legge et grunnlag for sosialismen i Kina. Det var i hovedsak feilslått. Det siste forsøke på å styre mot sosialismen var kulturrevolusjonen. Den startet i 1966 og var Maos forsøk på stoppe kapitalismen. Det gikk galt. Kulturrevolusjonen mislyktes og medførte store tragedier. Etterpå ble det markedsliberalisme.

Dagens kommunistparti i Kina søker å skaffe seg legitimitet ved å vise til økonomisk vekst. Landet skal løftes ut av fattigdommen. Til tross for sterk økonomisk vekst er landet fortsatt fattig. Brutto nasjonalprodukt pr. innbygger er lavt. Hele økonomien i Kina utgjør en tredjedel av økonomien i USA, som er verdens største økonomi.

Kina har en lang vei å gå om de skal nå opp til vestlig standard på menneskerettigheter. Kina er det landet i verden som i størst grad benytter seg av dødsstraff. De ligger her langt foran USA som har andreplassen. De mangler mye på ytringsfrihet og organisasjonsfrihet også. Arbeidsmiljøet er ofte katastrofalt dårlig, til tross for fagligpolitisk samarbeid hvor fagbevegelsen er godt representert i partiet og i statsapparatet. Fagbevegelsen er ikke fri og uavhengig.

I tillegg til den økonomiske veksten, er det også noen andre lyspunkter. Bruken av tortur reduseres. En lov som sier at tilståelse alene ikke er nok for en fellende dom, bidrar sterkt til at politiet sluttet med rutinemessig tortur. Religionsfriheten er også bedret. Folk får praktisere sin tro så sant de ikke blir styrt fra utlandet.

Den Norske Nobelkomité har gitt årets fredspris til en kinesisk fange. Sist år gikk prisen til USAs president. Dette kan være en rest fra den kalde krigen. Ellers kunne jo prisen ha gått til en kinesisk president og en fange fra Guantanamobasen. En rørende entusiasme for ytringsfrihet er bra uansett.

Dersom det kinesiske kommunistpartiet skulle miste makta, får vi håpe at det blir på en like fredelig måte som det ble i gamle Sovjetunionen. Jugoslavia framstår som et eksempel på hvor ille det kan gå. Sannsynligvis går kineserne sine egne veier. De er store nok til det.

Thor Solheim
Gjøvik