De grunnleggende sosiale behovene som individer og familier har, dreier seg om arbeid, bolig, helse og utdanning. Dersom staten i stor grad sørger for at disse behovene blir dekket, snakker vi om en velferdsstat. Velferdsstatens mange ordninger bygger på frivillighet. Det er ikke snakk om tvang. Alle har rett til å takke nei. Det finnes noen få unntak som for eksempel obligatorisk skolegang og livsnødvendig helsehjelp. Bruken av tvang er strengt regulert og er sjelden brukt.

Debatten om velferdsstaten rotes til av høyresiden som argumenterer for en merkelig betydning av ordet valgfrihet. Velferdsstatens ordninger et ikke tjenester som kan omsettes i et marked. De som takker nei til barnehageplass eller pappapermisjon skal ikke ha kompensasjon i form av kontanter eller rett til å overføre tilbudet til andre. Ungdom som takker nei til høyere utdanning har heller ikke krav på kompensasjon. De som vil kjøpe seg bedre eller finere ordninger enn det velferdsstaten har å by på, bør betale selv. Her går velferdsstatens grenser.

Politisk sett så har regjeringa både sterke og svake sider. Norsk økonomi går bra. Aldri før har så mange hatt lønnet arbeid. Det fylles på med polakker og svensker for å dekke behovene i arbeidsmarkedet. Dette er den rød-grønne regjeringas sterkeste kort, men neppe tilstrekkelig til å veie opp for alle feil og mangler.

Dersom det var tillatt, ville de ansatte i NAV kunne varslet om svikt i velferdssystemet. I dag er det munnkurv og tjenestevei som gjelder. Brukerorganisasjonene sitter som gisler i brukerutvalgene for sammen med ledelsen å legitimere hverandres virksomhet. Avskaffelse av fattigdommen burde være NAV og regjeringens fremste oppgave, men slik er det ikke. Det trengs flere uredde stemmer blant landets sosialarbeidere som synger ut om det som faktisk foregår.

Helsepolitikken er en fiasko. Foretaksmodellen truer lokalsykehus over hele landet. Det gjelder også her på Gjøvik. Frustrasjonen over at det ikke er penger til å bygge nytt sykehus på Hamar, følges opp med krav om nedleggelse av fødeavd. og akuttfunksjoner på Gjøvik nok en gang. Markedsstyringen virker ikke. Helsepolitikken splitter de rødgrønne, men i fagbevegelsen er det klar tale: Nå er det nok. Ikke mer New Public Management. Det er bare demokratisk styring som kan gi oss det sykehustilbudet vi vil ha.

Kommunen er en viktig leverandør av velferdsstatens tjenester. Med ansvarsreformen blir kommunene enda viktigere. Kommunene er tynget av gjeld, økonomien er svak, og det kuttes ned på alt. Regjeringa hevder det motsatte, og da blir det vanskelig å kjenne igjen virkeligheten. Der ligger ett av regjeringas svakeste punkter.

Boligpolitikken preges av høye priser på alle typer boliger. Boligrenta er subsidiert, og folk bruker boligen til sparing. Utleieboliger og boligbeskatning vil dempe prisveksten og gjøre det lettere for ungdom å etablere seg. Her mangler det valgfrihet, og uten at høyresiden bryr seg.

Skolepenger brer om seg i vestlige land. I Norge er utdanning gratis. Utdanningssystemet klarer ikke å redusere sosiale forskjeller i nevneverdig grad. Likevel er det viktig å forsvare retten til gratis utdanning. Studiefinansieringen bør styrkes slik at studentene kan studere på heltid. Det er et viktig velferdsgode.

All velferd må finansieres. I realøkonomien betyr det at det må prioriteres. Staten mangler aldri penger. Dersom skatter og avgifter holdes høyt nok, vil det bli realøkonomisk rom for flere og bedre velferdstjenester. Samtidig blir det mulig å omfordele verdier slik at ikke de rikeste tar alt. Alle sosiale tjenester og ordninger er et spleiselag, og flest mulig bør delta. Høyre og Frp lider av skattevegring, og bør derfor ikke ha troverdighet i sosialpolitikken. Retorikken rundt valgfrihet har muligens ikke andre formål eller funksjoner enn å svekke velferden. Privatisering har mange navn.

Det er fagbevegelsen som er den fremste forsvareren av velferdsstaten. Snakket om valgfrihet lurer ikke mange. I tillegg må de rødgrønne holdes i ørene for å sikre kommuneøkonomien og finansieringen av den velferdsstaten som kan og bør bli bedre. Heri ligger det store utfordringer ikke minst for LO, som har en jobb å gjøre.