Hovedavtalen er 75 år. Det var i 1935 at Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon inngikk den første hovedavtalen med Norsk Arbeidsgiverforening. Samme høst tiltrådte regjeringen Nygaardsvold. Den politiske betydningen av hovedavtalen er undervurdert. Hovedavtalen var det store klassekompromisset som la grunnlaget for den sosialdemokratiske æra i norsk historie.

Kompromisser er noe som skal gi fordeler for begge parter. Arbeiderne fikk retten til å organisere seg, velge sine egne tillitsvalgte, og å inngå tariffavtaler. Arbeidsgiverne fikk styringsretten og fredsplikt for arbeidere i tariffperioden. Det betydde et endelig farvel til arbeiderbevegelsens revolusjonære periode. På den annen side ble bevegelsen anerkjent som en fullverdig samarbeidspartner. Den faglige og politiske arbeiderbevegelse ble den dominerende faktor i norsk politikk. Kompromisset har vist seg bærekraftig over lang tid.

Ti år etter hovedavtalen fikk arbeiderbevegelsen frie hender. Krigen var slutt og det politiske flertallet var sikra. Landet skulle bygges opp, og planøkonomien skulle spille på lag med det private initiativ. De sosiale reformene kom på rekke og rad. Velferdsstaten ble skapt. Denne velferdsstaten kalles nå for den nordiske modellen, og har i dag tvilsomt mange tilhengere og forsvarere. Med så mange venner trenger den ingen fiender.

Underprivilegerte klasser har stor nytte av å organisere seg for å oppnå kollektive resultater. Samtidig vil ledelsen utvikle seg til å bli en elite som etter hvert får sine egne klasseinteresser. Dette ser ut til å være et globalt fenomen. Dette er ikke spesielt for Norge. Snarere tvert i mot. Det finnes mange internasjonale eksempler fra øst og vest. I Norge tok det lang tid før lederne ikke lenger ble rekruttert direkte fra arbeiderklassen. Det var først under ledelse av Gro Harlem Brundtland at Arbeiderpartiet begynte å tape ved valg. Kompromisset er nesten glemt og spillereglene i arbeidslivet blir i dag sett på som en selvfølge (med unntak av Bekken & Strøm).

Høyrepartier i de nordiske landene konkurrerer om å være de nye arbeiderpartiene. Da er det på tide med litt selvransakelse. Nå finnes det flere typer av eliter, ikke bare i politikk og næringsliv, men også på områder som kultur og akademia. Er det sant at våre ledere bare rekrutteres fra en liten elite? Er det tilfelle at de bare ivaretar sine egne interesser? De er trolig ikke bedre enn sine borgerlige kollegaer og det kan være en skuffelse.

Det er nettopp fordi klasseperspektivet er borte at arbeidere kan stemme på FRP. De borgerlige har fått oss til å tro at motsetningen går mellom staten og individet, og ikke mellom arbeid og kapital. Når klasseperspektivet mangler, blir den sosialdemokratiske eliten administrativ i sin ideologi. Da mangler reformene evnen til å begeistre.

De eneste som var begeistret for sykehusreformen i 2001 var høyrepartiene. Nå løper de fra sin del av ansvaret. Tanken om at spesialisthelsetjenesten skulle drives som private konsern og bedrifter er i seg selv i strid med tradisjonelle verdier i arbeiderbevegelsen. Det demokratiske underskuddet i sykehussektoren er oppsiktsvekkende. Folket er mobilisert i kampen for sitt lokale sykehus. Det er en vinner sak å skape trygghet på dette området.

Faget sosialt arbeid har fått trange kår. Alt sosialt er borte. Vi har ikke lenger sosialminister, sosialdepartement eller sosialkontor. Vi har NAV. Arbeidslinja betyr repressive tiltak mot de som trenger hjelp. Dette innebærer avslag og sanksjoner mot NAVs klienter. Avskaffelse av fattigdommen er ikke lenger et mål. Målet er å spare penger. Ledene byråkrater i NAV mangler politisk retningssans, og reformen, som kunne ha vært et flaggskip for de rød-grønne, oppleves av mange som en fiasko.

Dersom den sosialdemokratiske eliten har ambisjoner om å vinne flere valg, så må politikken forankres i et klasseperspektiv og være i tråd med bevegelsens grunnverdier. Det er ikke holdbart at forskjellene mellom rike og fattige øker. Fordelingspolitikken er nøkkelen til troverdighet, og kan få fram høyre/venstreskillet.

Fagbevegelsen har stilt seg til disposisjon for et videre samarbeid. Forberedelsene til kommunevalget er i gang. Dette hjelper lite dersom det mangler politisk forankring hos folk flest. Det er behov for mer entusiasme. Eliten står i fare for å bli isolert.

I sin tid var det hovedavtalen som delvis erstattet klassekampen i Norge. Det gode kompromisset er sosialdemokratiets natur. Begge parter må være tydelige og ha troverdighet. Kompromisset visker ikke ut de grunnleggende klasseinteressene, men det kan drive samfunnet framover. Det er historiens lærdom når vi i år gratulerer hovedavtalen med de første 75 år.