Strategien svikter i Afghanistan

Norge og NATO er i ferd med å tape krigen i Afghanistan på samme måten som Sovjet tapte. Krigshandlingene vil dabbe av utover høsten, for så å nå nye høyder nest sommer. Mønsteret er kjent fra før. Den meningsløse krigen vil koste oss dyrt. Ikke bare materielt sett, men også i form av tapte menneskeliv.

Den største folkegruppen i Afghanistan er Pashtoer. De regner seg som de egentlige afghanere og aksepterer ikke grensa mot Pakistan. Sammen med sine frender i Pakistan utgjør de et flertall i befolkningen.

Taliban betyr Islam-studenter, og er en bevegelse som oppsto blant pashtoer i Pakistan etter den sovjetiske okkupasjonen. Denne gruppen vant fram i borgerkrigen som fulgte i kjølvannet av Sovjets nederlag.

Flere tiår med krigføring uten en fungerende sentralmakt har bidratt til å ødelegge store landområder, som er minebelagt eller ubrukelige på grunn av tungmetallforurensning. De allerede sparsomme skogområdene har blitt enda tynnere de siste årene på grunn av ukontrollert hogst.

I 1978 tok det afghanske kommunistpartiet (ADFP) makta. Samme året ble det underskrevet en vennskapstraktat med Sovjetunionen. Traktaten ble senere brukt som grunnlag for den sovjetiske okkupasjonen. Sovjet invaderte Afghanistan i 1979. De ville bygge veier og jenteskoler, men de tapte krigen. Dette ligner veldig på situasjonen i dag.

Etter den første Gulf-krigen etablerte USA seg militært hos sine gamle venner i Saudi-Arabia. Islamittiske krigere med Afghanistan-erfaring erklærte da krig mot USA. For disse krigerne var USA nærvær i deres hellige land en begrunnelse for bruk av terror. Terroren ble så brukt av USA som et påskudd til å okkupere Afghanistan og Irak.

Det var president Bush som startet krigen i Afghanistan høsten 2001. Etter terrorangrepene i New York og Washington 11. september hadde USA et sterkt behov for å hevne seg og for å vise styrke. Problemet var at terroristene kom fra Saudi-Arabia som jo var og er en alliert.

Diplomatiske fremstøt fra Pakistan førte til at Taliban tok avstand fra angrepet på USA og tilbød seg å utlevere Osama bin Laden. USA godtok ikke vilkårene fra Taliban. For å vinne en rask seier samarbeidet USA med nord-alliansen og krigsherrene der, som lenge hadde kriget mot taliban- regimet.

NATO med norske styrker står i Afghanistan på niende året. Det samlede bidraget av Isaf-styrker og USA-styrker har for lengst passert det antallet Sovjetunionen nådde på noe tidspunkt i sin snaut åtteårige okkupasjon av landet.

President Hamid Karzai kan sees på som en dobbelt Quisling. Han er pashtoner men samarbeider med fiender både fra inn og utland. Fra januar 2004 er Afghanistan en Islamsk republikk som bygget på sharialov. På samme måten som venstresiden ble korrumperte av samarbeidet med Sovjetunionen, kan samarbeidet med NATO og vesten sees som en del av den lokale korrupsjonskulturen.

Våre afghanske allierte ligner svært mye på våre fiender. Blant annet fordi vi er allierte med en korrupt regjering og støtter oss på krigsherrer og opiumsbaroner.

Fred, frihet, demokrati og menneskerettigheter er de feite honnørord som skal legitimere norsk deltagelse i krigen. Det er mange som tror på denne krigspropagandaen slik russerne trodde på sovjets gode hensikter.

En annen forklaring er mer sannsynlig. Norge har forpliktelser i forholdet til USA. Det er stort behov for lojalitet innad dersom NATO skal bestå. Vi må stå sammen med våre allierte både i krig og fred av sikkerhetsgrunner. Dette er sannsynligvis den reelle grunnen til at Norge må bli i Afghanistan til USA kommer på bedre tanker.

Norge må påregne flere tap av unge soldaters liv. Noen mener det er verdt det, andre mener at Norge skal slutte å krige mot et land og et folk som aldri har gjort oss noe. Det hjelper ikke at vi er inviterte og har skaffet oss et FN-mandat. Norge er i krig uten en rimelig begrunnelse.

Thor Solheim
Gjøvik

5 kommentarer om “Strategien svikter i Afghanistan

  1. Afghanistan er et land som er fullstendig ødelagt. Det har blitt kriget der siden 1978, de fleste tenker seg at det var krig fra 1979-1989, og så fra 2001 fram til dagen i dag og sannsynligvis til i morgen også. Men det har vært krig der siden 1978, hovedsakelig borgerkrig, den utenlandske involvering kommer som en bonus. Denne lange krigingen ødela fullstendig Afghanistans økonomi (som allerede var elendig) og samfunn (på 80-tallet var omtrent annenhver afghaner flyktning, og en betydelig del er det fortsatt i dag). Dette førte jo som kjent til at landet ble belønnet med at en gjeng gærninger, som vokste opp i flyktningleire i Pakistan og ble opplært til å følge en sterkt dementert og voldelig versjon av salafismen (en retning innen sunni-Islam) og skyte alt som ikke følgte den, tok kontrollen i landet. Blant deres viktigste utmerkelser fra deres regjeringstid står sprengningen av noen svære Buddha-statuer og den geniale ideen å inkludere offentlig tortur og henrettelser som pauseunderholdning på idrettsarrangementer.

    Vi veit jo alle at her er det snakk om Taliban, de ble styrtet i slutten av 2001 (som beskrevet overfor) og byttet ut med en gjeng korrupte, og stort sett inkompetente, rasshøl. Likevel finnes de ennå i betydelige antall, selv om de nå muligens er av en litt annen karakter men mye tyder på at de fortsatt i stor grad er av overbevisningen at det den perfekte dag består av å be fem ganger om dagen på et språk de ikke forstår og skyte og sprenge det meste som beveger seg i dødtiden (selvfølgelig innegår også utpressing, tortur og drap på de som er uenige i deres visjon om en perfekt dag, og narkotikavirksomhet i dette bildet men mer som nødvendige tillegg enn læresetninger). De korrupte rasshølene ønsker helst å bare stikke av med så mye swag som mulig og unngå og bli drept av bilbomber og slikt (selvfølgelig innegår også utpressing, tortur og drap, og narkotikavirksomhet som nødvendige virkemidler for å oppnå disse målene).

    Men, selv om det er vanskelig å se (og vanskelig å innrømme), vil jeg tørre å påstå at de korrupte rasshølene er bedre enn gærningene. Det er i stor grad fordi at i et land som er så ødelagt som Afghanistan og har et så ødelagt folk. Noen forklarte en gang Røde Khmer i Kambodsja med setningen ’Vi undervurderte graden av galskap som skapes av bombing for 3/6/10 mrd Dollar’ (eller i alle fall noe i den duren), dette er en bra analogi til Afghanistan der det kan sies at få kan forstå den galskapen som resulterer fra 30 års krig og dritt. Taliban står derfor for den gale, folkemorderiske og irrasjonelle idealismen som er den eneste som kan leve i et slikt miljø. Dette er en del av problemet, da vi har overbevist oss om at vi har så gode idealistiske mål i Afghanistan selv om det finnes så lite slagkraftig grunnlag for dette i landet. Det eneste som kan redde Afghanistan er pragmatisme. Og de inkompetente, korrupte rasshølene representerer uheldigvis den type pragmatiker som kan overleve i Afghanistan. På egen hånd har de inkompetente, korrupte rasshølene ingen sjanse mot de folkemorderiske, sinnsyke idealistene. Men de har ett ess i jakkeermet og det er det at de i motsetning til gærningene er villige til å motta hjelp fra hvem som helst (og hva som helst) for å ikke bli massakrert av gærningene.

    Her kommer pragmatismen inn. Jeg er temmelig overbevist at overlatt til seg selv vil Taliban, eller noen gærninger som er akkurat som dem, raskt ta kontrollen i landet og sende det ned i en voldsspiral tilbake til steinalderen (men en steinalder med AK-47 og bomber!!). Men med utenlandsk støtte til rasshølene vil det være mulig å, i det minste, stagge Talibans fremmarsj til museskritt og begrense deres innflytelse. Dette vil ikke bety frihet eller unversal garanti for menneskerettigheter i Afghanistan (det har vi alle sett), men det vil bety en sjanse for landet (i alle fall deler av landet) til å nyte relativ stabilitet. Og stabilitet gir en sjanse til å oppnå velstand som kan bidra til og faktisk gjøre dette til et land igjen og ikke en slagmark. Det kan være verdt å nevne at nylige geologiske undersøkelser i Afghanistan har etablert at landet har en enorm uutnyttet mineralrikdom (anslått å være verdt rundt 1 billion USD, altså $1 000 000 000 000). Hvis Afghanistan får sjansen til å oppleve litt stabilitet og denne rikdommen kan utnyttes nogenlunde fornuftig (utenlandske involverte kan holde rasshølene i nakkeskinnet så de ikke ødelegger for mye) kan denne rikdommen faktisk gjøre det til et av områdets rikeste land på rundt et tiår.

    Du kan være uenig eller enig med meg. Men jeg står fast på at utenlandsk støtte (og i dette tilfellet er militær støtte veldig viktig) er nødvendig for å sikre stabilitet i Afghanistan. Hvorvidt Norge er involvert derimot er mer eller mindre irrelevant. Jeg mener vi er der pga. NATO og fordi USA sier det. Og har ikke noen sterke følelser der. Sånn er det. Det jeg har nogenlunde sterke følelser for er at Afghanistan ikke går under i blodbad og galskap (igjen).

    Øystein…
    (Kan ha vært noe jeg glemte i siste liten, men det for så være)

  2. Thor:)
    Norge har ingen selvfølgelig forpliktelse mot en krigshissernasjon som USA. Vi påtar oss et slikt samhandlingsansvar fordi det føles politisk og kulturelt konfortabelt! Usmakelig, spør noen meg !
    Vi bør slippe lanken til imperialistmakta og se til å komme oss ut av Afghanistan!
    Vårt nærvær der øker bare lidelsene til dette folket!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s