Vi som bor i innlandet, har ikke det samme forholdet til olje som de som bor langs kysten og i nord-Norge. Vi kan derfor se på oljepolitikken med et noe mer distansert blikk.

Globalt er det sikkert at oljealderen går mot slutten. Det er ingen som har funnet nye store olje- eller gassfelt på mange tiår. De kjente oljereservene er på 162 milliarder tonn råolje og 177 milliarder m³ naturgass. De lettest tilgjengelige feltene for utvinning er enten tatt i bruk eller er tomme allerede. På samme måte som med gruvedrift, koster det mer og du får mindre ut når det gå mot slutten av levetiden for en naturresurs. Den kjente økonomen Erik S. Reinert skriver interessant om dette i sine bøker.

Verdens energiråd (WEC) publiserer tall for verdens reserver av fossilt brennstoff. Dersom vi legger sammen alle kjente former for fossilt brennstoff men holder tjæresand og oljeskifer utenfor, så kan vi bare kan bruke opp til 22% av de antatte reservene fra nå og til 2050. Dersom vi bruker mer, så vil den globale temperaturen stige med mer enn 2 grader. Dette er noe å tenke på.

I Norge er det gjort store og lønnsomme investeringer i olje. Det gir enorme overskudd på handelsbalansen med utlandet. Fastlands-Norge har fått de økonomiske incitamenter som økonomien tåler, resten er plassert i fonds internasjonalt. Når økonomien går med full fart, vil ytterligere stimulering bare gi inflasjon, og ikke mer vekst. De fleste forstår dette, men ikke alle. Noen tror at det bare er å bruke mer penger.

De feil og mangler som finnes i dagens samfunn, skyldes ikke mangel på penger. Problemet er at hvis det skal gjøres mer av noe, så må det gjøres mindre av noe annet. Det kalles prioritering, og er situasjonen når økonomien går for fullt og ledigheten er lav. Når det er krise og hjulene stopper, så kan det brukes mye mer penger uten at det skader økonomien. Det er forklaringen på regjeringens krisepakker.

Norsk fagbevegelse har aldri vært teknologifiendtlig. Vi er med på omstillinger og har avtaler om produktivitetsutvikling som går helt tilbake til 50- og 60-tallet. Det er helt naturlig at folk vil slåss for sine arbeidsplasser. Nødvendige endringer vil likevel bli akseptert.

Hverken leting etter olje eller drift av kjente funn gir mange arbeidsplasser. Det er utbygginger som krever komplisert teknologi og høye investeringer, som også gir mange og til dels nye arbeidsplasser i oljeindustrien. Norge vil ha oljeproduksjon og oljeøkonomi lenge etter at oljeindustrien har sett sine beste dager. Produksjonen vil vare lenge selv uten investeringer.

Norsk oljeindustri trenger nye oppgaver. Utvinning av tjæresand i Canada tyder på at bransjen er desperat. Lofoten og Vesterålen er ideelle områder for oljeindustrien. Kravet om ekstrem sikkerhet gjør at utvinningen krever avansert teknologi og store investeringer. Håpet er at funnene blir store nok til at utvinning gir lønnsomhet. En rask utvinning av mulige oljeforekomster i Lofoten og Vesterålen vil kunne utsette behovet for omstilling i oljeindustrien. I dette perspektivet er utbygging et utsettelsesforslag.

Det er mange sårbare steder langs kysten som er helt avhengige av å levere til oljeindustrien. Deler av denne virksomheten kan forhåpentligvis snus i retning av fornybar energi. Dersom vi investerer mindre i olje framover, vil det bli mer penger til andre tiltak. Nedlegginger eller omstilling kommer uansett. Det vil bli rom for flere stillinger i offentlig tjenesteproduksjon, og i framtida må det rekrutteres mye folk og faglig kompetanse til omsorgssektoren.

Hva vi skal drive med etter oljealderen, er et mindre problem i innlandet enn mange andre steder. Det vil ta svært lang tid før virkningen av redusert oljevirksomhet vil ramme oss. Det kan hende vi har noe å lære bort til andre deler av landet. Som eksempel bør innlandet være ledende på bioenergi og nødvendig teknologi i denne sammenhengen.

Kunnskap og kompetanse er viktige elementer i alle framtidsperspektiver. Evnen til omstilling og nytenking trengs over alt, derfor må vi også gå i oss sjøl med tanke på de som kommer etter oss. De bør både få et miljø de kan leve i og en jobb de kan leve av.

Thor Solheim
Styremedlem i LO-GLTE