Staten Israel kan ses på på mange måter. Noen kaller det for okkuperte Palestina, andre kaller det for et amerikansk settlement i Midt-Østen. Andre igjen ser på staten Israel som en oppfyllelse av bibelske profetier. Jeg mener at staten Israel er utrykket for jødisk nasjonalisme, et forsøk på å bygge et nasjonalt hjem for verdens jøder.

Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Det var veldig gode grunner til at mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig.

Sionismen er et prosjekt som nå må ses på som mislykket fordi det har ført til nye kriger og mer undertrykkelse. I dag fungerer sionismen som en form for rasisme.

De fleste av verdens jøder bor ikke i Israel. Bare i USA alene bor det flere jøder enn i Israel. En jøde og en Israeler er to forskjellige ting. Verdens jøder kan ikke stilles til ansvar for hva staten Israel gjør. Bare staten Israel kan stilles til ansvar for sine egne handlinger.

Staten Israel har støtte hos mange jøder i mange land. Israel støttes også av mange kristne i vesten som har lest Johannes åpenbaring og som ser på Israel som et endetidstegn.

Først litt om landene i regionen:

I de tidligere franske koloniene Syria og Libanon har USA liten innflytelse. Disse landene grenser til Israel. Det har de fått svi for i form av militær aggresjon med støtte fra USA.

USA følger i sporene etter Britisk imperialisme hele veien fra Egypt til India. På mange måter har USA overtatt britenes gamle rolle i Midt-Østen.

Jordan og Saudi Arabia er ustabile kongedømmer med mer støtte fra USA enn fra egen befolkning. Egypt er avhengig av hvete fra USA for å fø sitt folk. Her er sentrum i den arabiske verden, men med slik avhengighet har de liten innflytelse selv om arabisk nasjonalisme oppstod i Egypt.

Iran må anses som tapt for USA etter revolusjonen som innførte islamsk republikk. Persernes storhetstid sluttet for lenge siden. For 500 år siden forfulgte og drepte de jøder og kristne i Palestina. Iran er i dag truet av USA og Israelsk aggresjon blant annet pga. sin kritiske holdning til staten Israel. Truslene fra Israel gjør at regimet i Teheran sitter tryggere. Og det er ikke nødvendigvis i det Iranske folkets interesse.

Israel er på størrelse med Buskerud fylke. Likevel er de verdens 4. størst militærmakt, og har full støtte fra verdens eneste supermakt. USA har et militærbudsjett som tilsvarer det resten av verden har til sammen. USA har sammen med Israel skaffet seg et herredømme i regionen. Primært militært, men også politisk.

Det har alltid bodd jøder i Midt-Østen. I Damaskus og Bagdad er det fortsatt levedyktige jødiske samfunn. Mange arabiske jøder har utvandret til Israel som derved har tått en stor arabisktalende befolkning. De står nederst på samfunnets rangstige. Før ble de kalt orientalske jøder. Øverst står de som også har et pass fra USA.

De senere innvandrere fra Russland er ofte i Israel midlertidig da de trenger botid for å komme til Canada eller USA.

Israel har om lag 5 millioner statsborgere. Av disse er 80% jøder. I Gaza bor det 1,5 millioner palestinere og på vestbredden 2,5 millioner. Disse er ikke Israelske statsborgere. Befolkningen i Øst-Jerusalem er tilbudt Israelsk statsborgerskap men har takket nei. Mange palestinere lever som flyktninger i naboland og rundt omkring i verden.

Israel har en stor fredsbevegelse. Jeg har sans for alle de ungdommene i Israel som heller går i fengsel enn å avtjene den militære verneplikt som er på 3 år for begge kjønn. Disse pasifistene står i dag som moralske garantister for sitt folk. Fredsbevegelsen har en oppslutning på mer enn 20%, men flertallet tror på en militær løsning i forhold til palestinerne og den arabiske verden.

Den norske måten å se konflikten på, er å reise ned som pro-israelsk og komme tilbake som Palestina-venn. Dersom du reiser rundt, ser Israel ut som et vanlig vestlig land, omtrent slik du vil oppleve det i Sør-Europa eller USA.

I den arabiske verden blir man ofte møtt med gjestfrihet. Interessen for Europa og Norge er stor blant araberne og vi nordmenn er velkomne gjester. I Palestina, Egypt, Jordan og Irak, er det mange som snakker engelsk. Likevel har vi i vesten liten kjennskap til arabisk kultur.

Storbritannia og deres allierte knuste det Osmanske riket under 1. verdenskrig. Frankrike fikk Libanon og Syria, mens Britene tok Palestina og Irak. Formelt som mandatområder under Folkeforbundet. Både jøder og arabere ble lovet nasjonal frihet som takk for støtten under 1. verdenskrig. Etter tapet ble det revolusjon i Tyrkia. Nasjonalistene vant, og Kalifatet ble styrtet.

De tyrkiske nasjonalistene var harde mot minoritetene. Massakrer fant sted, og Fridtjof Nansen engasjerte seg i det humanitære arbeidet.

Osmanerne styrte i Jerusalem i 400 år. Det var fred mellom folkegruppene. Den dag i dag er det fortsatt en jødisk og to kristne bydeler i gamlebyen i Jerusalem. Det er arven fra da Tyrkerne styrte og Palestina var en del av det Osmanske riket. I dag er balansen mellom folkegruppene i Jerusalem sterkt truet av israelsk politikk, som går ut på å fordrive palestinerne til fordel for israelske bosettere.

Hendelser fra siste uke har virket sterkt i Tyrkia. Israelske soldater har drept 8 tyrkere og en amerikaner av tyrkisk opprinnelse.

I arabisk politikk var det lenge motsetning mellom nasjonalisme og religion. Nasjonalistene hadde brodd mot de gamle kolonimaktene. Under den kalde krigen støttet vesten de religiøse ledere, mens sekulære nasjonalister støttet seg til Sovjetunionen. Islam ble vurdert som et egnet middel mot kommunismen. Arabisk nasjonalisme er ikke religiøs. Den dreier seg om språk og kultur samt en streben etter arabisk enhet.

Under kampen mot Sovjet i Afghanistan, stimulerte USA grupper av internasjonale islamittiske krigere. Disse gruppene kjempet sammen med NATO seinest i Bosniakrigen. Denne alliansen ble brutt. Bruddet kom etter at USA etablerte seg militært hos sine gamle venner i Saudi-Arabia. Islamittiske krigere med Afghanistanerfaring erklærte da krig mot USA. For disse Islamittiske krigerene var USA nærvær i deres hellige land en begrunnelse for bruk av terror. Terroren ble så brukt av USA som et påskudd til å okkupere Afghanistan og Irak.

Siden 6-dagers krigen i 1967 har Israel hatt militær kontroll over Gaza og vestbredden av Jordanelven.

I 1994 ble Gaza formelt overlatt til de såkalte selvstyremyndighetene.
Der lever innbyggerne som fanger.

Over 3000 palestinere og nær 1000 israelere ble drept under palestinernes siste intifada som startet for 10 år siden.

Palestinerne er splittet. De såkalte selvstyre myndighetene er korrupte.

Det var korrupsjonen i Fatha som brakte Hamas til makta på Gaza. Som hevn gikk Israel til krig mot Gaza for 1 år siden. I motstandskampen mistet Israel tre sivile innbyggere. Hamas har beklaget dette. Hamas har ikke på noen måte ressurser til å bekjempe Israel militært, og representerer ingen faktisk trussel. Hamas brukes som en unnskyldning for Israelske overgrep.

I tillegg til det som haster mest, må det jobbes fram et politisk grunnlag for en rettferdig og varig fred. Dette vil ta tid.

De Israelske bosetterne i Jerusalem og på vestbredden gjør en to-stats løsning mindre aktuell. Små palestinske bantustans løser ingen problemer. Apartheid eller fysiske skiller mellom folkegrupper skaper ikke fred, men forutsetter undertrykkelse.

Moralsk og politisk har palestinerne sterke våpen. Vi som er Palestina-venner ønsker å bevise at fredelige middler kan slå ut den mest avanserte militære teknologi.

En mulig løsning er den Sørafrikanske modellen. En stat for alle betyr demokrati. Alle skal ha en stemme hver, og alle mennesker er like mye verdt.

Den Sørafrikanske modellen vil bety frihet for palestinerne. Og Midtøstens jøder får i utgangspunktet samme status som de hvite i Sør-Afrika. Da mangler det bare en Sannhetskommisjon hvor morderne må svare for seg. Sør-Afrika har vist oss at du skal tilgi dine fiender, da legges grunnlaget for fred.

Vendepunktet for den norske opinionen kom da de norske legene Gilbert og Fosse var de eneste vitnene som kunne rapporterte fra bombingen av Gaza. Da ble det lett for alle å se hvem som var overgriper og hvem som var ofrene for aggresjonen.

Fangene på Gaza lever i fattigdom og nød. Landet er ikke bygd opp etter terrorbombingen for ett år siden.

Det viktigste nå er å bryte blokaden og å bringe hjelp til folket i Gaza. Halvparten av fangene i Gaza er barn. De lider av underernæring og har bare ruiner og ikke hus til å bo i. Situasjonen er helt desperat. Det haster med å få hjelpen fram.

En konvoi, arrangert av Palestina-venner og en tyrkisk menneskerettsorganisasjon, bestående av seks skip med hjelpeforsyninger til palestinerne seilte mot Gaza for ei uke siden.

Målet var å bryte blokaden og å bringe hjelpeforsyninger til palestinerne på Gaza. Denne gangen klarte de militære kidnapperne fra Israel å stanse all kommunikasjon. Satellittelefoner, mobilnettet og internett ble blokkert. Dette klarte en høyteknologisk militær makt som har mye å skjule. Likevel kommer sannheten fram litt etter litt.

Randi Kjøs er vårt vitne. Hun er en modig sosialarbeider fra Hamar, som hadde stått her idag, dersom hun ikke hadde holdt appeller to andre steder.

Randi har bakgrunn fra fagbevegelsen og fra norsk folkehjelp og hun var på vei mot Gaza med skolemateriell da det skjedde. Hun ble kidnappet av kommandosoldater i internasjonalt farvann og fengslet i Israel. Randi så at tyrkiske kamerater ble drept.

Hun opplevde at hennes lyse hud og norske statsborgerskap var til fordel blant de Israelske rasistene. Etter press fra NATO og norske myndigheter ble hun og de andre løslatt. Og nå er hun sint. Og veldig målrettet. Vi er veldig stolte av Randi og de andre fredsaktivistene.

Solidariteten med Palestina skal trappes opp. Vi ønsker NATO landet Tyrkia velkommen på laget. Og sammen skal vi i første omgang bryte blokaden av Gaza som et viktig første skritt på veien til fred.

En kommentar om “Appell mot Israelsk aggresjon 5/6-10

  1. Hei, hei. Du ba meg pirke litt på historiske ting, så jeg gjør det jeg 🙂

    «Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Det var veldig gode grunner til at mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig.»

    Ikke egentlig pirking bare litt ‘visste du at?’; Det mange ikke vet er at det er mer den teoretiske sionismen (også kalt ‘politiske sionisme) som ble til i Europa på slutten av 1800-tallet, før det fantes noe som i etter tid har blitt døpt ‘praktisk sionisme’. Motivasjonen bak den praktiske sionismen var i all hovedsak religiøs og hadde foregått lenge (innvandring til Palestina var kjent ved uttyrkket ‘Aliyah’), men bare stykkvis og uten ledelse eller mål annet enn å bosette seg i Palestina. Mange av disse kom fra øst-Europa og tilhørte forskjellige haredi-dynastier (haredi = ultraortodoks), og denne tidlige bosettingen danner grunnlaget for en betydelig del av Israels ashkenaziske haredibefolkning (særlig i Jerusalem) som tradisjonelt har uttrykt motstand mot (den politiske) sionismen og nektet å integrere seg i det israelske samfunnet.

    «De fleste av verdens jøder bor ikke i Israel. Bare i USA alene bor det flere jøder enn i Israel. En jøde og en Israeler er to forskjellige ting. Verdens jøder kan ikke stilles til ansvar for hva staten Israel gjør. Bare staten Israel kan stilles til ansvar for sine egne handlinger.»

    Sant nok, men det bor fortsatt mange jøder i Israel, og det er ikke så mange jøder i verden totalt sett. Det er også forskjell på de jødiske gruppene som har bosatt USA og Israel. I USA stammer de alle fleste jødisk-amerikanerne opprinnelig fra europeiske jøder (særlig øst-europeiske jøder som kom i hopevis på slutten av 1800-tallet fordi de ekstremt undertrykkende lovene som gjaldt mot jøder i det russiske imperiet ble enda strengere og pogromer, antijødiske opptøyer, ble vanligere), har mer enn halvparten av israelske jøder bakgrunn fra Midtøsten, de kom i hopevis etter etableringen av Israel da et slags backlash fra de beseirede arabiske landene førte til at nesten samtlige rømte hjemmene sine og bosatte seg i Israel (de ble huset i flyktningleire i de første 10-15 årene til det var tilstrekkelig plass til dem), denne befolkningen reflekteres ikke i like høy grad i det politiske og militære lederskap (som i all hovedgrad har hatt røtter fra Europa, da det var disse som bygde og vant Israel).

    «Iran må anses som tapt for USA etter revolusjonen som innførte islamsk republikk. Persernes storhetstid sluttet for lenge siden. For 500 år siden forfulgte og drepte de jøder og kristne i Palestina. Iran er i dag truet av USA og Israelsk aggresjon blant annet pga. sin kritiske holdning til staten Israel. Truslene fra Israel gjør at regimet i Teheran sitter tryggere. Og det er ikke nødvendigvis i det Iranske folkets interesse.»

    Aldri hørt om at perserne var i Palestina for 500 år siden… mulig du tenker litt lenger tilbake, rundt 1600-1700 år da perserriket (under Sassanid-dynastiet) erobra Palestina og var særlig harde. Interessant nok er vanlige iranere mer positive overfor jøder enn det som er vanlig i den muslimske verden (det største, selv om det nå er lite, jødiske samfunnet utafor Israel i Midtøsten er å finne i Iran) og særlig hvis man ser i den arabiske verden der regelrett jødehat nærmest er blitt folkelig. Antisemittisme i europeisk stil ankom Midtøsten sent på 1800-tallet og fikk fotfeste og ble forsterket særlig blant arabere fordi jøder, i betydelige antall, begynte å innvandre og bosette med tanke på å danne en jødisk stat i hjertet av den arabiske verden på omtrent samme tid da arabisk nasjonalisme og moderne islamisme tok sine første skritt.
    Og forresten både Damaskus og Bagdhad er så og si tømt for jøder (i forhold til hvordan det så ut tidligere), noe som blant annet var et hardt slag for Irak, da jødene i Bagdhad utgjorde en økonomisk viktig gruppe i samfunnet som en handelsdrivende middelklasse.

    «Israel er på størrelse med Buskerud fylke. Likevel er de verdens 4. størst militærmakt, og har full støtte fra verdens eneste supermakt. USA har et militærbudsjett som tilsvarer det resten av verden har til sammen. USA har sammen med Israel skaffet seg et herredømme i regionen. Primært militært, men også politisk.»

    Jeg har alltid stilt spørsmål når det hevdes at Israel er verdens 4. største militærmakt. Selv om jeg oftere hører 5. største. Israel har et godt militære, men begrenses sterkt av sin lave befolkning og i landets militære seiere må man også huske at på ingen måte var motstandernes armeer modnet når det gjaldt teknologisk nivå, organisering og treningsnivå. Israel er nok høyt på lista uansett sett med tanke på at de raskt kan kalle ut reserver blant hele den vernepliktige befolkningen og strutte med en hær på godt opp i mot 500 000 godt trente soldater, hjulpet av en doktrine som setter fokus på ekstremt aggresiv krigføring på fiendens jord og effektiv bruk av et stort og velutstyrt luftvåpen. Men de kommer nok ikke med i topp 5 allikevel. Der befinner nok USA (selvsagt) seg, sammen med Frankrike (verdens nest-største militærbudsjett, høyteknologivåpen og atomvåpen), Kina (enorm mannskapsreserve og enorme summer brukt på modernisering de siste årene), Storbritannia (fortsatt en stor flåte som setter dem sammen med USA som ett av de eneste landene i verden som potensielt kan føre krig på en global skala) og Russland (litt nedslitt men enorme stridsvognstyrker i arv fra Sovjetunionen, plenti med jage og bombefly, og en respektabel våpenindustri for ikke å nevne skremmende mange atomvåpen). Hvor Israel kommer er nok litt vanskelig å si, men topp 5 er tvilsomt i mine øyne.

    «Storbritannia og deres allierte knuste det Osmanske riket under 1. verdenskrig. Frankrike fikk Libanon og Syria, mens Britene tok Palestina og Irak. Formelt som mandatområder under Folkeforbundet. Både jøder og arabere ble lovet nasjonal frihet som takk for støtten under 1. verdenskrig. Etter tapet ble det revolusjon i Tyrkia. Nasjonalistene vant, og Kalifatet ble styrtet.»

    Frankrike fikk egentlig ikke Syria, de fikk Libanon (som de utvidet i territorium for å bøte for at de ikke fikk Syria, dette var ikke bra for Libanons senere sekteriske konflikter) og retten til å ha innflytelse i Syria gjennom rådgivere til den syriske staten.

    «Under kampen mot Sovjet i Afghanistan, stimulerte USA grupper av internasjonale islamittiske krigere. Disse gruppene kjempet sammen med NATO seinest i Bosniakrigen. Denne alliansen ble brutt. Bruddet kom etter at USA etablerte seg militært hos sine gamle venner i Saudi-Arabia. Islamittiske krigere med Afghanistanerfaring erklærte da krig mot USA. For disse Islamittiske krigerene var USA nærvær i deres hellige land en begrunnelse for bruk av terror. Terroren ble så brukt av USA som et påskudd til å okkupere Afghanistan og Irak.»

    USA hadde aldri direkte kontroll over hvem som fikk penger og våpen under Sovjets krig i Afghanistan. Pakistan krevde full kontroll i bytte mot at all støtte (USA og Saudi-Arabia sto i all hovedsak for pengene, alt amerikanerne ga ble matchet av saudiaraberne) gikk gjennom dem, da de var det eneste av USAs allierte som var villige til å offentlig støtte de afghanske opprørerne. De internasjonale krigerne i Afghanistan (som var kjent i lokalbefolkning som ‘arabere’, selv om mange var tyrkere, kaukasiere, bosniere, albanere, osv) ble i veldig liten grad finansiert med amerikanske og saudiarabiske midler gjennom Pakistan, de var stort sett fanatiske islamister og sterkt antivestlige. De var aldri særlig mange eller sterke og hadde svært liten virkning på krigens gang (i alle andres øyne enn deres egne).

    Sånn det var der… mer tilleggsinfo enn pirking og retting.
    Det politiske ror jeg meg ikke uti denne gangen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s