Den 15. september 2008 gikk den amerikanske banken Lehman Brothers konkurs. Gjelda var på 613 milliarder dollar. Konkursen regnes som starten på den verdensomspennende krisa som fortsatt rir verden som en mare. Mange stater har delt ut krisepakker for å redde en vaklende finansnæring. Nå skal disse krisepakkene betales, og da blir det kutt i velferden.

På Island skal hele folket få svi for det som spekulantene har stelt i stand. Gjelda blir så tung at mange vurderer å flytte fra landet. Norge har tatt på seg jobben som torpedo for kreditorene og stiller knallharde krav for å yte krisehjelp i form av lån.

I Hellas sloss pensjonistene i gatene for å overleve. Greske minstepensjonister har ikke mye å gå på. Kuttene er så dramatiske at mange må se sulten i øynene. Flere EU-land har en vaklende økonomi. Den lovfestede ny-liberalismen medfører sosial uro i krisetider. I Spania er 50% av ungdommen arbeidsledig.

Det kapitalistiske systemet har alltid hatt sine kriser. Kapitalens krav til avkastning er større enn veksten i realøkonomien. Derfor vil store og små bobler vokse og sprekke. Det er lenge siden vi hadde en så stor krise som nå, og i mellomtiden har markedsliberalistene avregulert og fjernet de instrumentene som kan regulere markedet. En blandingsøkonomi med en sterk offentlig sektor vil kunne dempe de svingningene som følger av markedet. Den skandinaviske velferdsstaten er respektert og beundret over hele verden. Situasjonen krever ny kurs i politikken i mange land. Kutt i velferden ser ut til å bli det politiske svaret på krisa når pakkene skal betales. Det medfører stor misnøye hos folk flest. Dessverre er det høyrepopulistiske krefter som fanger opp misnøyen. Og dette til tross for at det er markedsliberalismen som er årsaken til problemene.

I Norge bør ikke Frp ha noe monopol på å være misfornøyd med offentlige tjenester. I fagbevegelsen er det krav om at regjeringa fortsatt skal ta offensive grep om krisehandteringen. Det betyr blant annet å satse på kommunene slik det stå i Soria Moria-erklæringen. Politikken må bli tydeligere både på rødt og grønt. Norge har mye bedre statsfinanser enn andre land i Europa. Vi har lavere arbeidsledighet enn fryktet, og er derfor i en gunstig posisjon relativt sett. Bruken av oljepenger er egnet til å regulere temperaturen i økonomien. Det vil si å beskytte realøkonomien mor markedets herjinger, og å holde sysselsettingen oppe. Likevel sier finansministeren kutt, kutt og kutt. Veksten i privat forbruk er forventet å bli 4% neste år. Mens veksten i offentlig forbruk skal opp 2%. Hvorfor det? I Norge er rikdommen privat og fattigdommen offentlig. Kommune-Norge er sulteforet. Lønns- og prisvekst samt demografi og pålagte oppgaver tilsier betydelig økning av overføringer til kommunene bare for å opprettholde status quo. Den kommunale fattigdommen er velkjent og dokumentert over hele landet. Løftet om vann i svømmebassengene må holdes. Skattestopp må ikke gå foran velferden.

I 20 år har offentlig sektors andel av brutto nasjonalprodukt gått nedover. Nå er tiden kommet for å snu. Det private forbruket bør vokse mindre enn veksten i kommunene. Det finnes mange gode forslag til hvordan staten kan øke sine inntekter, og alle forslagene er bedre enn kutt i offentlige budsjetter. Det er knapt noen som mener at de offentlige tjenestene er for gode. Den avgåtte sentralbanksjefen foreslår at staten slutter å subsidiere renter på kjøp av boliger og fritidseiendommer over ett visst nivå. Tenketanken Manifest foreslår en omsetningsavgift på børstransaksjoner lik den de har i Storbritannia. Det kan direkte dempe spekulasjon og unødvendige transaksjoner.

Thor Solheim
LO-GLTE