Thors blogg

Jonas Gahr Støre

Det er ingen tilfeldighet at Jonas Gahr Støre ble den nye helseministeren. Han er Arbeiderpartiets mest populære politiker, og blir av mange sett på som partiets kronprins. Det forventes at han skal kunne løse de største utfordringer. Han trenger også bredere erfaring for å kunne overta som statsminister når den tid kommer.

Støre peker på at mye er bra i helsevesenet. Det er åpenbart riktig. Vi bruker ikke spesielt mye penger på helse, og pasientene er fornøyde med den behandlingen de får. Fastlegeordningen er vellykket. Den bidrar sterkt til at hele folket har tilgang på legetjenester uansett hvor de bor. Private helsesentere som inngår i offentlige helseplaner og er en modell som passer utmerket i Norge. Fastlegen er populær.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene sliter. Det skinner ikke av eldreomsorgen, og samhandlingsreformen er ikke finansiert. Høyre og Frp har ikke planer om å bruke mer penger på kommunene, og mangler en alternativ helsepolitikk på lokalt nivå. Snakket om private løsninger og valgfrihet virker ikke relevant når tjenestene er ustabile eller mangelfulle. Tempoet er for høyt, og bemanningen er for lav uansett hvem som styrer i kommunen. Den som i denne situasjonen snakker om mer helse pr. krone, har meldt seg ut av virkeligheten.

I spesialisthelsetjenesten er situasjonen uavklart. Nestleder Helga Pedersen i Arbeiderpartiet kan mistenkes for å ville ødelegge for helseministeren når hun sier at det som er bra på sykehusene, skyldes sykehusreformen. Foretaksmodellen er i krise. Folket har tillit til sine sykehus, men ikke til de nye helsebyråkratene. Erfaringen fra Osloprosessen er klar: Fusjonen førte til dårligere organisering og ledelse, faglig svekkelse og gjeld på 2,4 milliarder. Lederne bak dette prosjektet har politisk støtte inntil videre. Den samme ledelsen preges av dyp mistillit til alle offentlig ansatte. Svært få vil savne Helse Sør-Øst dersom de regionale helseforetakene legges ned.

Høyre og Frp har ikke alternativer til foretaksmodellen. De snakker om ventelister som knapt eksisterer. De aller fleste pasienter blir innlagt som øyeblikkelig hjelp. Det finnes ikke private sykehus som står klare til å overta offentlige oppgave. I Norge har helsepersonell jobb. Det finnes foreløpig ikke arbeidsledige leger. Høyre og Frp drømmer om privatisering og økt konkurranse, men det vil altså løse perifere problemer som knapt finnes. Småpartiene er mer kritiske til foretaksmodellen, men også de mangler et klart alternativ.

Det virker sannsynlig at vår neste statsminister heter Erna Solberg og at hun begynner i ny jobb til høsten. Det er liten grunn til å tro at dette betyr store helsepolitiske endringer. Det er stor grad av konsensus i helsepolitikken. Fortsatt skal sykehus driver som en blanding av fabrikk og butikk. Økt vekt på mer konkurranse, stykkpris og valgfrihet, vil ikke endre dagens situasjon i nevneverdig grad.

Folk er lei av sentralisering og stadige trusler om nedleggelse av sykehus. Så mye som en tredel av landets lokalsykehus kan være i fare. Det er helsebyråkratene med sin markedstenkning som står bak. Støtten kommer fra politisk hold og fra smale medisinske spesialiteter. Samspillet mellom sykehus og fastlege/kommune svekkes dersom sykehusene blir for store. De store universitetsykehusene fungerer bedre dersom de avlastes av allsidige akuttsykehus lokalt (jf. 22. juli 2011).

I Oppland var det LO-GLTE som tok initiativet til den nye sykehusaksjonen. Sykehussaker vil komme på den politiske dagsorden som en følge av stort folkelig engasjement. Det vil bli flere eldre med sammensatte helseproblemer. Det øker kravene til breddekompetanse. Behovet for helsetjenester vil øke. Samhandlingsreformen vil kunne lette presset på spesialisthelsetjenesten, men vil bli krevende for kommunene.

Modeller fra privat næringsliv passer ikke på sykehus. Det som trengs, er mer samarbeid på alle plan. Sykehusene må få ledere som viser tillit til helsepersonellet og som ønsker samarbeid om organisering av tjenester og utvikling av fag. Store og små sykehus må samarbeide slik at de utfyller hverandre. Det er mange som håper på at vår nye helseminister vil lytte til helsepersonellet og ikke til direktørene. Målet må være å fornye helsepolitikken. Det vil glede mange, ikke minst i fagbevegelsen.

Juletre

Det er med glede jeg har takket ja til å være med på å tenne julegrana her i Gjøvik sentrum i år. Min appell holder jeg på vegne av Human-Etisk Forbund.

Vi har feira jul siden norrøn tid. Jul har blitt feira fordi sola snur. Det går mot lysere tider etter jul. Ute er det på denne tida av året ofte mørkt og kaldt. Fargene går i hvitt og blått. Da tenner vi lys og vi fyrer mye for å holde varmen. I kontrast til hvordan det er ute, så pynter vi inne med sterke farger i rødt og grønt. Det å være sterk, og å reise i viking, det hører sommeren til. Midtvinters kryper vi sammen, mest innendørs, og da er det familien som står i fokus.

Etter at kristendommen kom til Norge, så forsøkte kirken å gjøre jula om til en slags Kristusmesse. Fokus på jesusbarnet er vellykket. Nå er barna er noe av det viktigste i jula. Hedenske nisser og juletrær har gått bra sammen med jesusbarnet. Det hedenske og det kristne er fortsatt tilstede. Heldigvis vil mange si.

De siste 50 åra har handelsstanden tatt over jula. De kommersielle sider ved julefeiringen er nå dominerende. Hvorfor skal ikke de med næringsinteresser også kjenne sin besøkelsestid? Det er ikke noe galt med dette. Alle kan feire jul, og ingen har monopol på jula.

Det å gi hverandre gaver er viktig. Det å utveksle gaver er å bekrefte sosiale bånd. Ikke minst i familien. Julehandel er en blomstringstid for store deler av varehandelen. Gaver som er kjøpt kan føre til fryd og glede i heimen. Det kan også ligge mye omtanke bak kjøpet av de rette gavene. Aktørene i varehandelen prøver å utnytte dette fenomenet.

Men, det er ikke bare gaver. I juletida under vi oss litt ekstra når det gjelder mat og drikke. Her er det tradisjoner som skal tas var på. Julemat har betydning for identitet og forståelsen av hvem du er. Måltidet er det vi samler oss om. Det å spise sammen bekrefter fellesskapet. God mat, er bedre sammen med andre. Derfor skal mange på julebord, og middagen på juleaften framstår som selve høydepunktet i julefeiringen.

Den ekstra gode julefølelsen kommer når du har gjort noe godt for andre. Bak dette ligger en tanke om at alle skal med. Det er mye som ikke er så bra. Både i Norge og i andre land er det mennesker som ikke får det de trenger til jul. Det være seg det materielle ting som mat og klær eller følelsen av tilhørighet og fellesskap. Her ligger det utfordringer.

Om vårt økonomiske system er bærekraftig, er et spørsmål vi ikke skal drøfte her i dag.

Det er altså ikke nok å varme seg på familien, maten og gavene. Vi må vise omsorg for hverandre, for det er en del av den menneskelige natur. Det er noe vi har behov for å gjøre. Å ta vare på hverandre er ekstra viktig nå, i den aller kaldeste tida.

Samfunnsmessig er jula historisk, religiøs og kommersiell. På det individuelle planet er jula gaver, mat og fellesskap. Dette er selve sluttappellen: Vis omsorg og ta vare på hverandre!

Jeg vil gratulere Byen vår Gjøvik med et fint arrangement og takke for at Human-Etisk Forbund fikk holde appell her i dag.

God Jul til alle sammen!

Helseministeren

Mange er enige om at det ikke er en enkel jobb å være helseminister. Deretter er det slutt på enigheten. Virkelighetsbeskrivelsen spriker i flere retninger Korrigert for det særnorske kostnadsnivå, og regna på samme måten, så bruker vi det samme på helse som våre naboland. Det kan bety at vi ikke er særlig spesielle, og at det er mye som fungerer bra.

Samhandlingsreformen er ikke finansiert, og det er en myte at omstilling ikke koster penger. Kommunene snur på hver krone de bruker, og mye tyder på at effektiviteten i hjemmebaserte tjenester er for høy. Det brukes for lite tid på hver enkelt pasient. Eldre pasienter som legges inn på sykehus kan ha dårlig allmenntilstand. Pasienter skal ikke være dehydrerte, forstoppede og underernærte når de følges opp i kommunen. Skal slike problemer forebygges må det brukes mer tid og penger på hjemmebaserte tjenester. Økt grunnbemanning og hele stillinger vil også heve kvaliteten på sykehjem. Nå løpes det for fort, og det er ikke forenlig med høy kvalitet eller forebyggende tiltak.

Hva så med spesialisthelsetjenesten? Sykehusene svikta ikke når terroren rammet oss 22. juli 2011. Et utmerket samarbeid kom raskt på plass. AMK-sentralene koordinerte innsatsen. Kortreist akuttmedisin på Hønefoss spilte på lag med Ullevål som nasjonalt traumesenter. Fritt for stykkpris og konkurranse, så ble ressursene maksimalt utnyttet.

Det er trygt med allsidige akuttsykehus lokalt som spiller på lag med store sykehus som ligger i de største byene. Ca. 5% av pasientene har behov for å bli sendt videre til mer spesialisert behandling. Bare storsykehus er en dårlig modell. Det finnes stordriftsulemper og mangel på breddekompetanse. Heldigvis er det bare i «innlandet» at det foreligger planer om å legge ned allsidige akuttsykehus. I Soria Moria-erklæringen står det at ingen lokalsykehus skal legges ned.

Vil den nye helseministeren lytte til folk med helsefaglig kompetanse? Foretaksmodellen har gitt for mye makt til helsebyråkratene. Det foreligger nå en gjensidig mistillit mellom foretaksbyråkratene på den ene siden, og helsepersonell på den andre. Helsefag innbyr til livslang læring. Fagutvikling og omstilling er en del av jobben. Det trengs ledere som har tillit, og som kan spille på lag med de ansatte.

Det som planlegges av kutt i psykisk helsevern i Sykehuset Innlandet, har lite eller ingenting med omstilling å gjøre. Det er en rasering. 40% av sengene legges ned uten kompensasjon i form av nye dagtilbud. Det henvises til DPS Gjøvik som jo sliter med sine egne nedskjæringer og ventelister. Hvorfor er det ingen som klager over at psykiatrisk poliklinikk på Lena legges ned?

Foretaksmodellen gir mange byråkrater og mangel på politisk styring. Samhandlingsreformen er ikke finansiert. Osloprosessen er en kostbar skandale, og det er urimelig at «innlandet» skal betale deler av den regninga. Raseringa av psykiatrien i Oppland viser at det er utfordrende å fokusere på kvalitet i helsevesenet.

Den som ønsker å lære seg noe om norsk politikk, bør studere Arbeiderpartiet. Et gresk ordtak sier at 80% av alle endringer kommer nedenfra. Partiet har en historie på 125 år. Den radikale Fagopposisjonen av 1911 tok makta i Arbeiderpartiet via Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon. Arbeiderpartiet blei da et revolusjonært parti som etter den russiske revolusjonen blei medlem av Komintern. På den tida sto Arbeiderpartiet langt til venstre for sine sosialdemokratiske søsterpartier i resten av Europa. Høyresida i Arbeiderpartiet brøyt ut og danna Det Socialdemokratiske Partiet i 1921. Etter striden om Moskvatesene, brøyt venstresida ut og stifta NKP i 1923, og Arbeiderpartiet gikk ut av Komintern. Den revolusjonære perioden til Arbeiderpartiet var over, og sosialdemokratene samlet seg i 1927. I Gjøvik vant Arbeiderpartiet valget i 1922, og de har siden beholdt makta.

Regjeringen Hornsrud var et mellomspill i 1928. Det viste seg at Arbeiderpartiet fulgte spillereglene og samarbeidet bra med Stortinget og med kongen. 30-åra var preget av både klassekamp og klassesamarbeid. I 1935 inngikk Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon den første hovedavtalen med Norsk Arbeidsgiverforening. Samme høst tiltrådte regjeringen Nygaardsvold. Den politiske betydningen av hovedavtalen er undervurdert. Hovedavtalen var det store klassekompromisset som la grunnlaget for den sosialdemokratiske æra i norsk historie. Arbeiderne fikk retten til å organisere seg, velge sine egne tillitsvalgte, og å inngå tariffavtaler. Arbeidsgiverne fikk styringsretten og fredsplikt for arbeiderne i tariffperioden.

Allerede på 30-tallet var det et et nært forhold mellom Arbeiderpartiet og deler av utdanningseliten. Studentorganisasjonen Mot Dag besto av sosialistisk orienterte barn av embedsverket. Disse var i strid med studenter som stammet fra det øvrige borgerskapet. Den sosiale mobiliteten var liten. Studenter fra arbeiderklassen fantes i svært liten grad. Arbeiderbevegelsens fremste ledere fant seg vel tilrette blant landets øvrige eliter, både innen innen kultur, utdanning, embedsverk og ikke minst næringsliv.

Det store klassekompromisset varte etter min mening i 40 år. Med Gro Harlem Brundtland var det slutt. Den sosialdemokratiske eliten ble på denne tiden fullstendig fusjonert med det gamle embedsverket. Mange i Arbeiderpartiet var med rette stolte av det som var oppnådd. Norge var nærmest totalt forandret fra 30-tallet til 70-tallet. Etterpå er idealene om likhet og rettferdighet blitt svekket. Levestandard, sosiale og faglige rettigheter, er noe som må forsvares hver dag. Historien tar ikke slutt selv om Arbeiderpartiets ledelse endrer sin klassekarakter.

Sosialdemokratisk politikk blei erstatta av en administrativ tenkning. Velferdsstaten skulle ikke bygges videre, styring ble et mål i seg selv. Eliten tapte kampen om norsk medlemskap i EU både i -72 og -94. Nå står kampen om implementering av EUs mange direktiver som truer faglige rettigheter og medfører sosial dumping. Under den første regjeringa til Jens Stoltenberg fikk vi sykehusreformen og privatisering av Statoil. Siden har det blitt flere reformer av samme slaget. Markedsstyrte ledelsesteknokrater med bunnlinjen som høyeste verdi, er i ferd med å bygge ned velferdsstaten.

Den sosialdemokratiske eliten har andre interesser enn folk flest. Folk som Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre er født inn i makteliten. Derfor øker spennet og motsetningene innenfor sosialdemokratiet. Det er derfor de taper valg og åpner for andre aktører. Fagbevegelsen har forsøkt å redde sosialdemokratiet gjennom det rødgrønne initiativet, og har lykkes med dette for en periode, men det virker ikke i lengden. Arbeiderpartiet kommer i konflikt med fagbevegelsen i stadig flere saker.

Nå er det Høyre som får de fornøyde velgerne og framstår som det trygge, konservative alternativet. Frp får de velgerne som ikke er fornøyde. Frp er det nye arbeiderpartiet rent sosialt. De er i mot kultureliten, utdanningeliten og makteliten generelt, men skjermer næringslivet og finanseliten. Frp er ellers flinke med populistiske utspill om innvandringspolitikk og kriminalitet. Det ser ut til at de rødgrønne vil tape valget til neste år. Med en ny borgerlig regjering vil det bli enda mer åpenbart at fagbevegelsen er den siste skansen i forsvaret av velferdsstaten. Til trøst kan vi tenke oss at en borgerlig regjering vil bli en svak regjering som neppe tør å utfordre fagbevegelsen og dermed pådra seg arbeiderklassens vrede.